Hvis vi skal finne kjærligheten må vi lete på riktig sted

D.H. Lawrence skrev “De som går på jakt etter kjærlighet viser bare sin egen mangel på kjærlighet, og de kjærlighetsløse finner aldri kjærligheten. Bare de som elsker, finner kjærligheten, og de trenger aldri lete etter den.” 

“Hva?!?” tenkte jeg første gang jeg leste dette, “Dette er jo som høna og egget. Helt umulig!”

Men det stemte faktisk, har jeg oppdaget i ettertid, det var ikke før jeg begynte å trives i mitt eget selskap og  begynte å like meg selv, at jeg faktisk møtte en som elsker meg betingelsesløst. Og hvordan vet jeg det? Jo, han prøver ikke å forandre meg.

Men alt dette tok meg mange år og mange forhold å forstå. Jeg trodde jeg elsket, men har skjønt i ettertid at jeg var veldig hard mot de jeg var sammen med, like hard som jeg var mot meg selv. Avviste, i frykt for å bli avvist og hadde ekstremt høye krav, til meg selv og andre, som var helt umulige å etterleve. Fordi jeg ikke visste hva egenkjærlighet var, hadde jeg ingen kjærlighet å gi. Og kjærligheten jeg egentlig trengte, var det ingen andre enn meg selv, som kunne gi meg.

For vi kan bare behandle andre med den grad av kjærlighet som du har til oss selv. På samme måte vil vi også kun evne å ta imot kjærlighet av samme grad som vi har til oss selv og som vi gir til andre. Det er et likhetstegn mellom disse. Og vi vil kun godta andres behandling av oss, av samme grad som vi behandler oss selv. På samme måte som vi vil kopiere andres behandling av oss, til oss selv og til andre, om det pågår lenge nok, eller starter veldig tidlig i livet.

Dette har vært en brutal oppdagelse, men også fantastisk, for det betyr også at det er mulighet for endring om vi ønsker. Det hele handler nemlig om forholdet til oss selv.

Derfor er det kun med oss selv det kan starte, ved at vi tar ansvar og begynner å øve på egenkjærlighet. Fordi, om vi ikke har egenkjærlighet og bare higer etter andres kjærlighet for å fylle tomrommet inni oss, vil handlingene våre, ( f eks det å gjøre hyggelige ting mot andre eller være “flinke”) kun gi oss betinget kjærlighet. Denne typen kjærlighet leder oss lenger  og lenger bort fra den ekte kjærligheten som er betingelsesløs. Den fortjener vi alle bare ved å være oss selv, unike og autentiske, ikke for å gjøre noe som andre liker, eller for å please andre. 

Hva synes du er det mest attraktive trekket hos en partner? For meg har det alltid vært selvtillit, integritet og selvrespekt. (Og jeg liker veldig godt brune øyne, men det har ingenting med dette å gjøre.) Selvrespekt henger mer enn ofte sammen med respekt for andre. Det å se en mann som er stolt av seg selv og tar ansvar for å ha det bra, er noe av det flotteste jeg vet. Dvs jeg liker at den andre tar ansvar for egen lykke, at det ikke er noe jeg må fikse. For det er utrolig slitsomt å skulle være ansvarlig for andre voksne menneskers ve og vel.

Dessverre er det mange i min generasjon som har vokst opp med foreldre som ikke har tatt ansvar for livene sine, de har vært voksne barn. Noe som har resultert i at barna har vokst opp med å måtte ta ansvar for de voksne. Både emosjonelt, praktisk, sosialt og kanskje til og med økonomisk. En slik oppvekst er dypt traumatiserende, rett og slett fordi det trigger overlevelsesinstinktet og dødsangst hos barn når omsorgspersonene ikke evner å beskytte seg selv og avkommet mot farer. Dette er ikke noe barn kan velge bort, fordi det ligger i instinktet vårt for overlevelse og behovet for tilknytning til en flokk. Dette er urinstinktet vårt som hindrer oss i å dø. Og det som gjør det enda verre, er at det går på bekostning av autensiteten vår, som er vårt andre behov, på lik linje med tilknytningsbehovet. Så vi ofrer autensiteten vår for å tilhøre flokken, som Dr. Gabor Mate skriver om i Myten om det normale.

Derfor er det  mange som i voksen alder sliter med å finne kjærligheten eller en partner. De har blitt supergode til å tilpasse seg andre (omsorgspersonene sine og flokken sin) og visket den autentiske seg mer og mer ut. De har blitt gode på et lite hensiktsmessig mønster, nemlig å ta ansvar for andre og har mistet evnen til egenkjærlighet og det å lytte til seg selv. Dette fører til et minusregnskap på innsiden, og vi begynner å hige etter andres kjærlighet. Søket vårt foregår ute i verden eller på apper. Vi tror at oppskriften er å finne “riktig” partner, bytte partner eller endre på partneren vi allerede har. Men feilen ligger i oss selv, for kjærlighets-begeret inni oss er tomt. Dette er det kun vi selv som kan fylle. Ved å øve på egenkjærlighet og egenomsorg, kan vi finne våre egne riktige svar. Og det kan være utfordrende å kjenne etter hva man selv faktisk trenger, dersom oppveksten har vært preget av støy fra andres problemer, drama og utilstrekkelighet.

Men blir vi ikke en gjeng med egoistiske narsissister, om vi dyrker våre egne behov? 

Nei, vi blir voksne-voksne, som tar ansvar for oss selv og vår egen lykke, istedenfor å legge ansvaret på barn eller partner. Vi gir ikke arvesynden videre til neste generasjon, men snur skuta i riktig retning. Vi blir frie mennesker som har kjærlighet  og kan kjenne igjen andre som også har kjærlighet til seg selv og andre. Så i dag forstår jeg hva det var D.H. Lawrence mente da han skrev:

 “De som går på jakt etter kjærlighet viser bare sin egen mangel på kjærlighet, og de kjærlighetsløse finner aldri kjærligheten. Bare de som elsker, finner kjærligheten, og de trenger aldri lete etter den.” 

Dette er ikke høna og egget, men oksygenmasken på flyet, som du må ta på deg selv først.

Hvordan står det til med ditt indre kjærlighets-beger? Kjærligheten finnes nærmere enn du tror om du begynner å lytte til deg selv. Og om du synes det er vanskelig, er du hjertelig velkommen i terapi.